Jeg husker godt en dag i juni 2010 da jeg var midt i utdanningen innenfor marin bioteknologi ved Universitetet i Tromsø. I ren frustrasjon over en eksamen proklamerte jeg høylytt til mine medstudenter at jeg ALDRI skulle ha noe å gjøre med mikroalger igjen i hele mitt liv.

I dag jobber jeg som avdelingsingeniør i forskningsgruppen for marine mikroalger ved UiT – Norges Arktiske Universitet. Det skulle ha seg slik at en rekke tilfeldigheter, og kanskje litt flaks, sendte meg rett tilbake til mikroalgene jeg en gang var så frustrert over. Jeg klager ikke, for i disse små organismene har jeg funnet fremtiden og jobben jeg elsker.

fiskebåt på havet
Foto: Renate Døving Osvik

Marine mikroalger er noe mange har hørt om, men svært få har et nært forhold til. For å gi en kort innføring så er dette encellede organismer som flyter rundt i de frie vannmassene i havet, og driver fotosyntese slik som landplanter. Jeg jobber med den største gruppen av marine mikroalger; diatomeer eller kiselalger som de også kalles. I økologisk sammenheng er diatomeer, og marine mikroalger generelt helt enestående. De er primærprodusentene i havet og legger dermed grunnlaget for alt marint liv. De er en viktig proteinkilde, og de produserer omega-3 og andre fettsyrer som føres videre oppover i næringskjeden til fisk og skalldyr. Og om ikke det var nok så produserer de også 50% av alt oksygenet vi puster inn. I tillegg er diatomeene utrolig fine, det er ikke uten grunn at forskning på disse mikroalgene i tidligere tider ble kalt for ”den vakre vitenskapen”

Algene vi dyrker er fra vannprøver eller sedimenter fra havbunnen som vi henter inn på forskningstokt. Vi har jevnlige tokt både langs kysten i Nord-Norge og oppover i Barentshavet og Svalbard. For meg som trives på sjøen og er utrolig interessert i hva som finnes under vannflaten så er det fantastisk å kunne være med på slike ekspedisjoner til Arktis. Tokt betyr skiftarbeid og mye jobb, men i mine øyne veier spennende prøvetaking, fantastiske naturopplevelser og det sosiale samholdet på båten opp for alt arbeidet. Jeg ville ikke byttet bort slike muligheter mot noe annet.

isbjørn på is
Foto: Renate Døving Osvik

På universitet i Tromsø har vi et laboratorium som er tilrettelagt for dyrking av marine mikroalger. Lys- og temperaturregulerte rom gjør det enkelt å manipulere vekstbetingelsene til å etterligne nordlige områder. Vi holder kontinuerlig levende monokulturer av flere algearter som vi gjør forsøk på. Gjennom forsøkene får vi kunnskap om algene, både vekstbetingelser, veksthastigheter, kjemisk innhold, genetikk og taksonomi. I tillegg til det vi gjør på laben samarbeider vi med andre forskningsgrupper for å finne ulike områder hvor diatomeene kan brukes.

I disse dager holder vi på med et prosjekt som er vanvittig spennende. Vi har nå tatt med oss algene ut av laboratoriet og flyttet dem inn på et smelteverk, Finnfjord as, på Finnsnes. Finnfjord er en av verdens 10 største produsenter av ferrosilisium og slik produksjon fører med seg mye utslipp av CO2 . CO2 er i våre dager blitt nærmest et skjellsord som forbindes med forurensing, klimagasser og global oppvarming. For oss er CO2 derimot noe positivt. Diatomeer og andre mikroalger trenger CO2 for å vokse.

Finnfjord as har som visjon å bli verdens første ferrosilisiumprodusent uten CO2-utslipp, og det er her vi kommer inn. Vi kan nå bruke denne gassen direkte fra smelteverket for å dyrke diatomeer på smelteverket. Gassen bobles inn i algekulturen, algene tar opp CO2,og nytter denne til å bygge viktige stoffer som blant annet fett og protein. Vi dyrker alger i store anlegg og høster ut biomassen. Denne testes videre ut for bruk som fiskefôr og til andre spennende bruksområder. Algene vokser fort, de kan ha opp mot 2 doblinger av biomassen i løpet av et døgn. Dette betyr helt enkelt at man kan ha en bærekraftig produksjon av råstoff til fiskefôr samtidig som man forbruker forurensing som ellers ville vært sluppet rett ut i atmosfæren.

Det er utrolig spennende å få være med på et prosjekt der vi tar med oss den kunnskapen vi har fra laboratoriet for å oppskalere den ute i ”den virkelige verden”. Prosjektet på Finnfjord har virkelig åpnet øynene mine for hvilke bruksområder disse små mikroalgene har. Jeg gleder meg til å fortsettelsen, og til å se hvor dette, og andre, prosjekter vil føre oss. Er det en ting jeg har lært i denne jobben, så er det at det er vanvittig mye potensiale i den dråpe sjøvann.