Det er nå over tre år siden jeg var ferdig utdannet ved Universitetet i Tromsø og startet i jobb som fiskehelsebiolog i felt.Siden jeg sikret meg jobb lenge før jeg var ferdig på skolebenken hadde jeg god tid til å fundere på hvordan det ville bli å komme ut i arbeidslivet. Og mange av mine forventninger ble raskt en realitet. Båtliv og sjøsprøyt i ville nordnorske fjorder. Håndtering av vakker fisk. Undersøkelser av havmiljø og bunnforhold. Latter og moro over en kaffekopp på kontoret med fantastiske kolleger. Det jeg derimot ikke hadde tenkt på var alle de vanskelige avgjørelsene jeg etter hvert ble nødt til å ta.

fiskeoppdrettannlegg
Foto: Kristoffer Andreassen

Nå skal sies at jeg elsker å bli utfordret i det faget jeg jobber med, men ansvaret man sitter med som fiskehelsebiolog blir nok litt for ofte undervurdert av de som ikke har innblikk i næringen. Fiskehelsepersonell som jobber i felt må av og til ta noen avveininger som kan få enorme konsekvenser, som mye skyldes at havbruksverden sjelden bare er sort eller hvit. Selv om mange som sitter på kontorer rundt om i landet og skriver på pc og dytter papirer kanskje tror det. Ofte vil de avgjørelsene jeg må ta ikke bare handle om fiskehelse, men også om miljøutfordringer, økologi, økonomi, arbeidsplasser og næringas omdømme.

fisk på land
Foto: Kristoffer Andreassen

Aldri har dette vært så sant som den dagen jeg stod på merdkanten til en liten familiebedrift og kikket på fisken deres. Jeg stod der som ansvarlig for deres fisk sin helse og velferd og så at mye fisk ikke oppførte seg normalt. I det øyeblikket jeg mistenker at noe kan være galt med fisken har jeg en plikt som autorisert fiskehelsebiolog å gjøre det jeg kan for å finne ut hva som foregår. Jeg står der som fiskens fastlege. Jeg skal forholde meg til et strengt regelverk som bestemmer hva både jeg og oppdretteren skal gjøre. Samtidig vet jeg at hvis jeg nå oppdager alvorlig sykdom i dette anlegget vil denne lille familiebedriften kunne tape millioner av kroner og kanskje måtte si opp flere arbeidere i den lille bygda. Dette er da mennesker som blir arbeidsledig fordi jeg i prinsippet har gjort jobben min riktig. Å gjøre noe annet enn å gjøre jobben min riktig ville heldigvis ikke falle meg inn, til tross for konsekvensene det kan få for andre. Jeg er fiskens fastlege, fiskens beskytter, og må forholde meg til det. Men med alle de reglene jeg skal sjonglere i slike situasjoner burde jeg stilt sterkt til neste års Norske Talenter.

fisker på båt
Foto: Kristoffer Andreassen

Eksempelet over er heldigvis en situasjon jeg svært sjelden har måtte forholde meg til. Men hver eneste uke på jobb sitter jeg med avgjørelser som kan få store konsekvenser for flere enn bare meg og den fisken jeg har ansvar for. Myndighetene har i dag pålagt oppdretterne å følge et enormt regelverk der lover og forskrifter kan komme i konflikt med hverandre. Ofte blir det min jobb som fiskehelsebiolog å vurdere hva som er rett og hva som er galt. Og like ofte har jeg egne lover og forskrifter jeg må tenke på. Hvilket legemiddel skal vi behandle fisken med denne gang? Er middelet farlig for miljøet og alt som lever i havet? Finnes det alternativer som er mer skånsomt for fisken i merda? Hva lønner seg økonomisk i det lange løp? Hvilken metode lar seg gjennomføre i praksis? Kan jeg som fagperson forsvare min egen avgjørelse?

Det er heldigvis sånn at man blir flinkere og flinkere jo lengre man jobber med noe. Øvelse gjør mester sier noen. Det gjelder også for det å ta vanskelige avgjørelser. Etter tre år i felt ser jeg nok flere sider av problemene jeg får i fanget enn jeg gjorde før og klarer forhåpentligvis å ta riktig avgjørelse, selv om den skulle være vanskelig. Og for å være helt ærlig, jeg liker utfordringen …

hus og fjell i bakgrunnen
Foto: Kristoffer Andreassen